Jeg må komme med en innrømmelse; jeg har studert realfag. Ikke det at det er trenger å være noen svakhet, men kansje er brillene noe annerledes enn de som brukes av en som har studert filosofi, idehistorie eller andre spennende humaniorasaker. Jeg tenker på Lund, A (kompendiet) og hans analyse av kollektive prosesser. Det er prosesser "som ikke kan reduseres til eller oppløses i delkomponenter". Jeg er klar over at det kan ligge mye snacks her, men likevel - er ikke dette litt vel bombastiske påstander? Og så føler jeg at dette knyttes til digital kommunikasjon og det løftes opp til noe saliggjørende. På den annen side, på realfagenes banehalvdel, så er det nettopp det at komplekse prosesser kan reduseres ned til en sum av enkle og forståelige komponenter, og det er nettopp det som har ført oss til månen (for å ta en liten floskel).
Men forstå meg rett, jeg ønsker å begripe hva som foregår når elever kommuniserer digitalt, og jeg har nok havnet i den grøfta at jeg mener alt foregår i den enkelte elevs hode. Det er ikke noe i mellom elevene (annet enn kjemiske og fysiske overføringsenheter (kvantifisert materie og energi). All kunnskap som skal medføre aktivitet/handling/forandring må være i et hode. Derfor tror jeg også at skolen f.eks. må teste om den enkelte eleven kan noe, dvs en tradisjonell individuell eksamen. Så kan en selvfølgelig bygge nettverk mellom disse hodene, men jeg anser det som uhyre kompliserte prosesser. Skal det fungere reelt i praksis, er jeg av den oppfatning at deltakerne må være på nivå med Habermas i modenhet. Ellers blir det vel bare at jeg bygger min del av teksten og du din del??? Eller at du forteller meg hvordan jeg skal skrive????
Vi trenger i alle fall reflekterte praktikere som stiller spørsmål ved språkbruken vår. Bruken av kunnskapsbegrepet i den pedagogiske litteraturen er en studie verdt. ER kunnskap noe vi har inne i hodet? Noe som "eksisterer i relasjonene"? eller noe vi praktiserer? Snakker kognitivistene og sosiokonstruktivistene egentlig om helt forskjellige ting? Fint om du forfølger dette temaet, Tor.
SvarSlett(Har ikke Lunds tekst for hånden og kan ikke kommentere den spsifikt.)
Hei Tor
SvarSlettVet ikke om min kommentar er på siden av det du tenker, men jeg har noen tanker om kommunikasjon og testing av kunnskap (les eksamener).
En ting som i alle fall er helt sikkert er at kommunikasjon er kommunikasjon uansett hvordan det foregår. Det er budskap som går mellom avsendere og mottakere. Hvordan denne kommunikasjonen gjøres ser vi endrer seg med tiden - på godt og vondt - vil jeg si. Det å sitte å snakke til et annet menneske gjennom en maskin er et trinn lavere kvalitetsmessige - enn å kommunisere face to face. Men det kan være effektivt - og det kan være at vi oppnår noe annet...(?)
Når det gjelder diskusjonen om kunnskap - hva det er og hvordan en kan måle kunnskap - så er det forskjellige syn på det. Jeg tenker - som du - dersom jeg har forstått deg rett, at det er noe som skjer i den enkeltes hode. Det skjer en forandring. Skjer ikke denne forandringen, så har det heller ikke skjedd læring.
Det som jeg tror det er enighet om, er at typen kunnskap og kompetanse endrer seg med tiden. Og det er den tidsbestemte eller tidstypiske kompetansen eller kunnskapen som vi i en prøvesituasjon må kunnne måle. Her finnes det utallige eksempler på at kun det som lett lar seg måle blir innholdet i for eksempel en eksamen, mens andre ferdigheter som kreativitet, evne til samarbeid, evne til sosial kontakt og kommunikasjon osv. vanskelig lar seg måle. Og det er ferdigheter som etterspørres i dag. Det er en utfordring at denne typen ferdigheter eller kompetanse ikke så lett lar seg teste før i et eventuelt møte mellom mennesker eller i en jobbsituasjon.
Kva er kunnskap? På kva måte vert kunnskapen til hjå individet, eller kollektivet? Kan ein eigentleg finne ut kva eleven kan?
SvarSlettSjølvsagt er svara sjølvsagde på desse spørsmåla. Dei er ikkje der og uroar meg i ein travel kvardag. Eg tek det for gjeve at det som står i læreboka er kunnskap som skal innpodast i hovudet til elevane gjennom læringshandlingar. Elevane les, dei gjer oppgåver og så vidare.
Men i same tid veit eg at svaret ikkje er give.
Det er for enkelt! Eg tenkjer på at kunnskap har noko med språk og gjere og språket er ein kollektiv storleik.
Eg er einig med deg om det kjende fenomenet: eg skriv min del og du skriv din del, som eg har sett særs mykje av. Men det finst dei som kjem vidare og lærer noko saman og kanskje finn dei ut noko nytt som er ny kunnskap, ikkje reproduksjon.
Så bra at du skriv om dette, eg vil lese det du skriv
Enig i at økt kunnskap må genereres i den enkeltes hode på en eller annen måte ut fra ett eller annet, men tenker også slik at denne kunnskapen kan bli sterkere eller større gjennom sosiale handlinger mellom mennesker. Dersom vi arbeider mot en forståelse av et problem - vil vi ikke da kunne komme fram til økt forståelse gjennom drøftinger med andre? Eller skapes kun økt forvirring kanskje?
SvarSlettPå veil gjennom bloggrekka kom jeg til å tenke på at du kunne ha utbytte av å stille innom "Frode og Guri sin blogg".
SvarSlett