Anarkistisk kunnskapsproduksjon (Hylland Eriksen)

Jeg har nettopp lest artikkelen av Solvoll i kompendiet, og hans tanker om bruk av Wikipedia i undervisningen.  Mange fasinerende refleksjoner. Selv bruker jeg dette nettstedet mye i kjemifaget, og har ennå ikke funnet alvorlige ting å sette fingeren på. Tvert i mot må jeg si at artiklenes innhold og struktur overgår f.eks. Store norske leksikon.  Realfag er kanskje enkle fag; om du stemmer Fremskrittspartiet eller SV, så har det trolig liten innvirkning på ditt syn på den hypotetisk-deduktive metoden. Nøyaktigheten av informasjonen kan selvsagt variere, men det er vel helst innen samfunnsfag, hvor ståsted og personlig vurdering kan farge en artikkel, at det kan bli problematisk. 
I slike tilfeller er det mulig å la elevene sammenligne Wikipedia opp mot såkalte autoriserte kilder for å oppøve kildekritikk.  I tillegg kan elevene selv produsere artikler for utlegging, og dermed får vi også inn publiserings- og samhandlilngsperspektivet.  Det er klart at dette må virke utrolig motiverende på elevenes innsats, hele verden blir publikum, det er ikke lenger bare læreren som leser hva jeg har skrevet. 
Men ser vi her en forandring i holdninger fra den eldre til den yngre generasjon?  Er det slik at backpackerne og du unge som har vokst opp med skjermen som naturlig "samtalepartner" har lettere for å samhandle med ukjente verden over i en felles kunnskapsproduksjon.  Produktet blir alles eie, ideelt sett er det jo anarkisme på sitt beste.  En kommunikasjon som forutsetter og skaper  tillit, empati og respekt.

Er det noe mellom oss?

Jeg må komme med en innrømmelse; jeg har studert realfag.  Ikke det at det er trenger å være noen svakhet, men kansje er brillene noe annerledes enn de som brukes av en som har studert filosofi, idehistorie eller andre spennende humaniorasaker.  Jeg tenker på Lund, A (kompendiet) og hans analyse av kollektive prosesser.  Det er prosesser "som ikke kan reduseres til eller oppløses i delkomponenter".  Jeg er klar over at det kan ligge mye snacks her, men likevel - er ikke dette litt vel bombastiske påstander? Og så føler jeg at dette knyttes til digital kommunikasjon og det løftes opp til noe saliggjørende.  På den annen side, på realfagenes banehalvdel, så er det nettopp det at komplekse prosesser kan reduseres ned til en sum av enkle og forståelige komponenter, og det er nettopp det som har ført oss til månen (for å ta en liten floskel).
Men forstå meg rett, jeg ønsker å begripe hva som foregår når elever kommuniserer digitalt, og jeg har nok havnet i den grøfta at jeg mener alt foregår i den enkelte elevs hode.  Det er ikke noe i mellom elevene (annet enn kjemiske og fysiske overføringsenheter (kvantifisert materie og energi). All kunnskap som skal medføre aktivitet/handling/forandring må være i et hode.  Derfor tror jeg også at skolen f.eks. må teste om den enkelte eleven kan noe, dvs en tradisjonell individuell eksamen.  Så kan en selvfølgelig bygge nettverk mellom disse hodene, men jeg anser det som uhyre kompliserte prosesser.  Skal det fungere reelt i praksis, er jeg av den oppfatning at deltakerne må være på nivå med Habermas i modenhet.  Ellers blir det vel bare at jeg bygger min del av teksten og du din del???  Eller at du forteller meg hvordan jeg skal skrive????

Egen praksis

Takk for gode tips fra Kjell Atle og Anja. Nå blir det ikke før ei uke, i disse dagene har  vi nemlig høstferie.  Drar til fjells to dager for å lese litt mer pensum.
Har også prøvd å lese meg opp på det stoffet som er lagt ut og de forskjellige bloggene.. Veldig mye bra. Jeg ser at flere er opptatt av hvordan en skal få en mer pedagogisk schwung over IKT-verktøyet.  Hvor er det da best å satse ressursene; på noen sentrale superbrukere - eller bør vi heller gå rett inn i fagseksjonene og oppmuntre til deling og eksperimentering?   Jeg sitter litt med en følelse av at ansvarliggjøring av seksjonene kan være mer fruktbart. Sentrale personer kan være flinke nok, men motivasjonen hos lærerne kan da sovne litt hen.  Hovedproblemet er vel at tiden ikke strekker til.  Dvs. det må en klarere prioritering på bordet. 

Praksisfeltet

Jeg har nå lært meg hvordan diskusjonsverktøyet i It's learning virker.  Nå har jeg lyst til å prøve det i kjemiundervisningen.  Kanskje felles oppgaveløsning, smågrupper, litteratursøk, diskusjoner om miljøkjemi o.a., oppklaringer, mm.  Er det noen av dere som har erfaringer å dele?
Eller er det slik at en blogg fungerer bedre rent praktisk?

Den multimodale eleven

Jeg tror jeg begynner å forstå at IKT-pedagogene ønsker å presse oss mot forandringens virvlende elv.  Dvs. der hvor mye er mulig, og der hvor vi ikke helt har kontrollen. Der hvor elevene også har en vesentlig del av styringen.  De ter vel det som skjer hvis vi åpner for en digitalt basert multikommunikasjon.  Jeg kan ikke si annet enn at det måtte ha vært moro å oppleve.  Men det er jo litt det vi opplever også i timen, når vi får spørsmål som ikke helt lå i den gata vi synes samtalen/læreprosessen bør gå.
Jeg må vel som lærer åpne for større samhandling mellom elevene (Hauge, Lund, Vestøl s 36).
Og i de ligger også at vi må åpne for å ta i bruk flere sider av oss selv - er det ikke der nøkkelen ligger??

En innsnevring av tema

Jeg er nok litt splittet i synet på IKT. Er kanskje redd for at utviklingen går for fort fram, og at mange elever ikke får nok støtte fordi lærerne ikke har kommet fram til en god pedagogisk anvendelse av verktøyet.  På den andre siden fasinerer IKT meg, og jeg forbløffes ofte over hvor raskt de unge lærerne, og det gjelder i sær de unge relistene, sjonglerer programmene.

Riktig brukt har IKT i skolen sine klare fordeler, og den forståelsen og ferdigheten vil jeg prøve å få spre både mellom lærerne og elevene.  Fordelen ligger både i den raske databehandlingen, men kanskje pedagogisk mest i kommunikasjonsmulighetene.  Jeg tror jeg vil arbeide mest med dette siste.
Leser nå Hauge, Lund, Vestøl: Undervisning i endring.  Der er det mange fine case som nettopp går på kommunikasjon, og jeg kan gjerne tenke meg å reflektere rundt det.

Litt høyttenking

I dag er det 19. sept. og det er på tide å få litt mer kjøtt på beina.
Takk til dere som har kommentert det først innlegget.
Jeg vil nå i kveld bare kort notere ned noen tema jeg ønsker å finne ut mer om.

- Mye av IKT-aktiviteten på min skole er forandring av 1. orden.  Rett etter jeg kom tilbake fra Trondheim pratet jeg litt om blogg i kjemigruppa mi (Vg2), men responsen var ikke overveldende.  Heldigvis ble vi enige om å komme tilbake til ideen om en måned eller så.  Men det jeg altså er ute etter er å bygge opp et arsenal av små og store 2.ordens aktiviteter som virkelig kunne ha fått litt mer ut av disse maskinene.

- Jeg er litt frustrert over det meste av litteraturen.  På meg virker det som et hallelujakor for IKT i skolen, med liten forståelse for lærernes rettmessige behov for sunn skepsis. De aller fleste lærerne er åpne for dette nye verktøyet, men det må være riktig å spille på lag med både gamle og unge pedagoger. Det er heller ikke slik at alle unge er noen resere og lærerne noen trege innvandrere.  En slik beskrivelse skaper ikke noe iver hos skolefolk.

- Hvordan planlegge den gode spredningen mellom lærerne.  Det er ikke nok bare å kjøre noen korte kurs.  Det må følges opp på en systematisk måte - Hvordan gjøre det uten at en stakkars avdelilngsleder drukner i arbeid.